Hver gang hun går forbi telefonen, ser
hun fort på den. Røret ligger som det skal, ingen har tatt ut
kontakten.
Hun ser på klokken. Slenger seg ned på
sofaen, planter føttene i det tørre ullstoffet, ser på knærne
sine, ser fra det ene kneet til det andre, mellom lårene ser hun
moren med kaffekoppen og wienerbrødene. Moren spiser alltid noe,
kaker, brødskiver, middagsrester. Hun tygger wienerbrød og ser
ut av vinduet, hele tiden tørker hun kakesmuler ut av munnvikene
og plukker smuler på duken.
Tone presser hånden mot magen, det
gnager i mellomgulvet. Lårmusklene er stramme og harde.
Tre dager siden nå, og telefonen ringer
ikke.
Hun løsner knappen og drar glidelåsen
halvt ned på dongeribuksen, forsøker å puste roligere.
- Har du ikke noe å gjøre, sier moren.
Tone kan høre at hun suger i tennene.
Har du ikke lekser? Du skulle pusse
vinduet på rommet ditt. Og vaske undertøy. Du er så stor at du
får sannelig vaske undertøyet ditt selv.
Tone ser på neglene sine, den lengste er
brukket. Moren maser stadig om undertøyet, at Tone skal vaske det
selv. Hun får frysninger ytterst i huden hver gang moren snakker
på den måten. Hun får lyst til å gjøre noe, skrike, klore, et
eller annet.
Høstmørket faller i gaten utenfor, bilduren hele tiden og plutselig en
ambulanse. Moren er ved
vinduet, strekker hals.
- Herregud, nå er det skjedd en ulykke
igjen.
Hun ser opplivet ut, klør seg på
overarmene, blir stående i vinduet.
Tone lukker øynene. Kanskje han er blitt
syk, overkjørt. Hun ser seg selv med blomster og frukt ved
sykesengen, det lange mørke håret hans på puten, hun vil legge
ansiktet i det.
- Ikke skrev sånn, sier moren, ikke ligg
så stygt.
Tone reiser seg, går inn på rommet,
smeller døren etter seg. Hun klatrer opp på skrivebordet, huker
seg sammen om smerten i mellomgulvet, ser ut av vinduet, lytter,
lytter til den tause telefonen.